Uvanene ingen sier ifra om. De bare slutter å invitere deg.
Du sier sårende ting og kaller det en dyd. Ingen andre har gått med på omdefineringen.
Noen prøvde å planlegge noe med deg. Du svarte «kanskje» og la fra deg telefonen. Planleggingen fortsatte uten deg. Alt fortsetter etter hvert uten deg.
Kollegaen er halvveis i historien. Du er mentalt på hytta. Ansiktet ditt røper deg. Det gjør det alltid.
Noen holdt døren, ga deg skyss og hjalp deg å flytte. Du kvitterte med et nikk. Sist gang de gadd.
Middagen varte i tre timer. Du snakket i to og en halv. Ingen andre fikk fullført en setning, men du hadde det fint.
Du har ikke invitert til noe siden 2019. Men du blir jo med når andre ordner. Så raus.
Papiret på gulvet, den tomme dispenseren, feilen alle ser. Du gikk forbi. Du går alltid forbi.
Du vet alltid hvor setningen skal. Du tar den bare dit selv. Fortere. Feil.
Kollegaen fortalte at faren var på sykehus. Du sa «uff da» og byttet tema. De husker det fortsatt.
Folk spør hvordan du har det. Du svarer i ti minutter. Så blir det stille. Hver gang.
Noen sier noe rett til deg. Du sier ingenting. De står igjen og lurer på om de må gjenta seg selv.
