Problemet
Noen sier noe rett til deg. Ikke ut i lufta, ikke til rommet, men til deg, med blikket festet på deg. Og du svarer ikke. Kanskje du nikker vagt, kanskje du ikke gjør noe i det hele tatt. Personen står igjen med et valg ingen vil ha: gjenta seg selv og virke masete, eller la det ligge og late som ingenting. Hjemme er varianten at samboeren spør noe fra kjøkkenet og får stillhet fra sofaen, helt til spørsmålet kommer igjen med litt hardere stemme.
Hvorfor det er galt
Et ubesvart spørsmål henger i rommet, og det er mottakeren som må rydde det opp. Du sparer to sekunder og gir dem tvilen om de i det hele tatt ble hørt. Gjentar det seg, lærer folk rundt deg en enkel regel: det er slitsomt å snakke til deg. Da spør de sjeldnere, sier mindre, og til slutt går de rundt deg. Det er sjelden noen konfronterer deg med dette, for hvordan klager man på noe som ikke skjedde?
Hva voksne folk gjør
Svarer. «Ja», «hørte det», «gi meg to minutter» holder i massevis. Er de midt i noe, sier de det høyt i stedet for å la stillheten gjøre jobben: «jeg må bare fullføre denne setningen, så hører jeg på deg.» Og har de faktisk ikke oppfattet, spør de om igjen med en gang, mens spørsmålet fortsatt er ferskt. Å be noen gjenta seg er høflig. Å la være å svare er ikke.
