Problemet
Du kommer inn i lunsjrommet, garderoben eller selskapet, og sier ingenting. Glir bare inn, som om du alltid har vært der. Når du drar, gjentar du trikset baklengs: plutselig er du borte. På butikken svarer du ikke på «hei» fra kassen. I oppgangen passerer du naboen med blikket i telefonen. Hilsing, har du bestemt, er for folk med overskudd.
Hvorfor det er galt
Et «hei» er den minste bekreftelsen som finnes på at du har registrert et annet menneske. Det koster én stavelse. Når du dropper den, sier du i praksis at personen ikke passerte terskelen for din oppmerksomhet, og det er en beskjed folk mottar helt presist, hver gang. Ingen konfronterer deg, for hvordan klager man på et fravær? Men merkelappen settes: «hun som aldri hilser». Den er vanskelig å bli kvitt, og du fortjener den.
Hva voksne folk gjør
Hilser når de kommer, tar farvel når de går. Med ord, med blikk, gjerne med navn. «Hei, Kari» koster det samme som «hei» og betaler dobbelt. De svarer når noen hilser først, selv med hodetelefoner på; det er derfor nikket ble oppfunnet. Og de sier ha det når de forlater et selskap, i stedet for irsk sorti. Folk skal vite at du kom. Folk skal vite at du gikk.
