Problemet
Tallet var feil, leveransen glapp, e-posten gikk til feil kunde. Alle vet hva som skjedde. Men fra deg kommer det aldri en innrømmelse, bare passiv grammatikk og tåke: «det ble en misforståelse», «det oppsto en svikt», «kommunikasjonen kunne vært bedre». Feilen bare skjedde, som et værfenomen, i nærheten av deg, uten din medvirkning. Eventuelt hadde noen andre skylden. De har som regel det, hos deg.
Hvorfor det er galt
Alle gjør feil. Det er priset inn i det å være ansatt. Det som ikke er priset inn, er kolleger som bruker mer energi på å omskrive historien enn på å rette den. Hver bortforklaring lærer folk rundt deg to ting: at du ikke kan stoles på når det gjelder, og at de må dokumentere alt de gjør sammen med deg, i selvforsvar. Det siste er dyrt for alle, og det er din regning. Og sjefen din? Sjefer glemmer feil. De glemmer aldri hvem som løy om dem.
Hva voksne folk gjør
Sier det først, høyt og i aktiv form: «Dette var min feil. Sånn retter jeg det.» Punktum, uten «men» etterpå, for et «men» sletter alt som kom før. Så retter de faktisk feilen og forteller hva som endres til neste gang. Det bemerkelsesverdige er hva som skjer med omdømmet: folk som innrømmer feil raskt, blir regnet som ærligere og dyktigere, ikke det motsatte. Bortforklaringen var aldri lur. Den var bare feig med ordbok.
